Sofienberg Gravlund og de 2 jødiske gravlundene i Oslo

På 1800-tallet var Europa plaget av en koleraepidemi som varte store deler av århundret. I perioden 1832 til 1870 var det 3 større utbrudd i Norge, og Kristiania (Oslo) var den byen som ble hardest rammet.

Utbruddet med størst dødelighet var i 1853, og i løpet av noen få måneder døde over 1400 mennesker i Kristiania alene. Det var de fattigste som ble hardest rammet og det var i områdene Bergfjerdingen (St. Hans Haugen), Enerhaugen (Grønland / Tøyen) og Pipervika (Vika) sykdommen herjet med kraftigst styrke.

Etter utbruddet i 1832 ble det i 1833 anlagt en ny gravlund på Ankerløkken (Hausmansområdet, sentrum øst / nedre Grünerløkka). Gravlunden ble brukt fram til 1866 (nedlagt 1878), men ble pga plassproblemer lite brukt etter utbruddet i 1853.

Det var et akutt behov for nye gravplasser i byen etter at Ankerløkken gravlund ble nedlagt. Sofienberg løkke, det som i dag er Sofienbergparken, var på midten av 1800-tallet utenfor byen, og egnet seg godt til en ny gravlund. Det er rart å tenke på at den populære parken, der Oslos innbyggere trekker ut og koser seg på varme sommerdager, en gang var en kirkegård for byens arbeidsfolk og mindre bemidlede. De med penger ble gravlagt på Vår Frelsers Gravlund, men etter hvert så ble Sofienberg Gravlund brukt som Kristianias hovedkirkegård.

Kirkegården som på 1800-tallet lå utenfor byen, lå nå midt i et livlig bymiljø på Grünerløkka. «La de levende få Sofienberg til park!» sto det å lese i avisen. Etterhvert som motstanden mot kirkegården øket, måtte politkerne begynne å se seg om etter nye områder som var bedre egnet som gravlund. Det var et stort behov for en park i det som hadde blitt et tettbygd og industrialisert område, og mange mente at det var både estetiske og helsemessige problemer med å ha en kirkegård liggende vegg i vegg med de mange boligene.

Mot slutten av 1918 vant forkjemperne for en park i området fram med sitt syn og det ble vedtatt å legge ned den delen av gravlunden som lå vest for Rathkes gate. I 1931 vedtok bystyret å legge ned resten av gravlunden, men det ble ikke park før på begynnelsen av 1960-tallet.

(Foto K. B. Eng, Oslo Bymuseum)

Men alle spor etter kirkegården er ikke forsvunnet. I det nordøstre hjørne av parken som ligger til venstre for Rathkesgate (om man kommer fra sør), ligger fortsatt den delen av Sofienberg gravlund som var forbeholdt jøder, Det Mosaiske Trossamfunds gravplass. Trossamfundet kjøpte denne delen av kirkegården i 1869 og den ble brukt fram til 1917. Noen år tidligere, I 1912 ble den erstattet av en ny gravlund på Østre Gravlund på Helsfyr / Bryn, og de fleste begravelser ble etter dette gjennomført der. Enkelte begravelser ble fortsatt gjennomført på Sofienberg i årene etter, og den siste personen ble gravlagt der i 1941.

Selv om Oslo kommune ved Parkvesenet ønsket å fjerne gravene, slik de hadde gjort på resten av gravlunden, ble den jødiske loven som forbyr sletting av graver respektert.

Jeg kan anbefale en artikkel om gravlunden i Byminner nummer 4 / 1986. Artikkelen er skrevet av Harry Koritzinsky (som forøverig er begravet på Helsfyr gravlund).

Den delen av Østre gravlund som benyttes av Det mosaiske trossamfunn kalles Helsfyr gravlund.

Her ligger det en rekke kjente jødiske personer begravet og det finns en et monument som minnes de over de 620 norske jødene ble drept under 2. verdenskrig.

Blant de gravlagte på Helsfyr gravlund kan nevnes:

Jo Benkow (18.08 1924 - 18.05 2013), Høyre-politiker, stortingspresident. Han var stortingsrepresentant i perioden 1965-1993, parlamentarisk leder i perioden 1981-1985 og stortingspresident i perioden 1985-1993. Benkow var en første av jødisk opprinnelse som ble innvalgt på Stortinget, og han var en av de mest profilerte Høyre-politikerne på slutten av 1970-tallet og begynnelsen av 1980-tallet. Benkow var engasjert i kampen mot antisemittisme og var bl.a. grunnlegger av NFMA (Norsk forening mot antisemittisme), som fortsatt eksisterer. Fra år 2000 jobbet han for Forliksrådet i Oslo (på Tøyen). Som en del av mitt arbeide på begynnelsen av 2000-tallet møtte jeg ofte i forliksrådet og har hatt æren av å treffe Benkow der. Jeg oppfattet han som en jordnær og hyggelig person, med integritet, og definitivt «hel ved».

Leo Eitinger (12.12.1912 - 15.10.1996) var en tsjekkiskfødt (Tsjekkia var den gang en del av Østerike-Ungarn) lege, professor (Universitetet i Oslo) og psykiater, som bl.a. ledet universitetets psykiatriske klinikk (Blindern, Oslo) i flere år. Han var en av de få jødene som overlevde deportasjonen og tyskernes tilintetgjørelsesleire.

Kai Feinberg (23.12.1921 - 16.08.1995) var i flere år forstander i Det mosaiske trossamfunnet i Oslo. Han var viktig i gjennoppbyggingen av trossamfunnet etter krigen. Feinberg var en av de få jødene som overlevde nasistenes tilintetgjørelsesleire.

Imre Hercz (1929-2011), lege og samfunnsdebattant. Han overlevde Auschwitz, Kaufbeuren og Dachau, men mistet rundt 60 familiemedlemmer under krigen.

Harry Koritzinsky (1900-1989), forstander og kjøpmann

Robert Levin (1912-1996), pianist, musikkprofessor

Leopold (Leo) London (1907-1971), mangeårig lege i Groruddalen

Anna Plesansky (1860-1939), russisk jøde innvandret til Norge rundt forrige århundreskifte

Herman Sachnowitz (1921-1978), kjøpmann

Samuel Steinmann (1923-2015), butikkinnehaver, holocaust-overlevende og tidsvitne (bestefar til den profilerte komikeren Cecilie Cess Steinmann Neess (Cecilie Steinmann Neess))